PA110720
(Frode og John)

Frode Fimland er snart klar med ny premiere! 22. oktober kommer dokumentaren «John - den siste norske cowboy» på kino.

Fimland er kjent for publikumssuksesser som «Søsken til evig tid» og «Søsken til evig tid: Amerikareisa» som hadde over 75 000 kinobesøk og over 2 millioner seere på TV2 og «Bergen - i all beskjedenhet», som til nå er en av de best besøkte norske kinofilmene i 2021 - med over 33 000 solgte billetter.

Hvorfor ville du lage denne filmen?
Jeg har i flere år tenkt på hvilket liv som møtte alle dem som dro til USA. Hvorfor tok de det store valget om å dra? Hva med det ukjente som møtte dem, språket de ikke kunne og alle utfordringene de hadde? Noen fikk seg ranch, noen jobbet med skogsarbeid, andre bygget jernbane eller jobbet i byene. Hvorfor lyktes noen, mens andre endte i ulykke og personlige tragedier?

Da jeg filmet «Søsken til evig tid – Amerikareisa» i Minnesota i 2015, møtte jeg mange amerikanere med norske aner. Alle var stolte av opphavet sitt, og ville gjerne fortelle om sine liv og sin historie. Dette inspirerte meg til å lage denne filmen for å skildre et liv og en epoke som har berørt så mange av oss, på én eller annen måte. «John - den siste norske cowboy» handler om oss alle – vår nære historie og er en viktig del av vår identitet.

Hvordan møtte du John?
I 2016 fikk jeg muligheten til å følge et spellemannslag fra Norge som var på tur og skulle ha forestillinger for norskamerikanere. De dro gjennom fem stater, fra Minneapolis til Seattle. Jeg visste da at jeg hadde muligheten til å treffe mange amerikanere med forfedre fra Norge, og at det kunne dukke opp en historie som kunne bli til en film.

2. oktober 2016 møtte jeg den 89-årige rancheren John W. Hoiland for første gang, i Big Timber, Montana. Han var blant publikum og hadde med seg trekkspillet sitt, for å kunne spille med de norske musikerne etter forestillingen. Her startet filmprosjektet for meg. Jeg så raskt at John hadde et stort potensial, og jeg bestemte meg for å lage en film om livet til rancheren John, sønn av Emanuel fra Norge, som kom til USA, med drømmen om et nytt og bedre liv.

Det er ikke første gang du lager en film om aldrende jordbrukere, som nekter å pensjonere seg. Hva er det som gjør disse karakterene så interessante for deg?
Målet mitt med alle filmene jeg lager, er å treffe noe hos publikum som får dem til å tenke over hvordan vi lever livene våre. Dette har jeg opplevd med begge Søsken-filmene. Jeg har fått utallige tilbakemeldinger fra publikum om hvordan historien om søskenparet Magnar og Oddny har berørt dem. Noen relaterer historiene mine til en tid og en livsstil som tilhører fortiden, mens andre bruker dem til å stille spørsmål ved det materialistiske og teknologiske samfunnet vi lever i.

Jeg ønsker ikke å moralisere over den moderne tilværelsen vi lever i, men jeg mener at det er viktig å være bevisst på de endringene som skjer, og ha en tilknytning til både historie, tradisjoner og kulturarv. Denne filmen vil videreføre mitt dokumentasjonsarbeid, kanskje med et enda større perspektiv. I en tid hvor proteksjonisme og nasjonalisme er i sterk vekst, hvor flyktninger ikke lenger er velkomne, er det fundamentalt viktig å minne oss selv på at vi også har søkt et bedre liv. Selv om nordmenn som dro til USA ikke flyktet fra krig, var situasjonen prekær for mange, med sult og fattigdom.

Jeg opplever derfor at vi som filmskapere har et spesielt ansvar i den kaotiske tiden vi er inne i. Vårt ansvar er å dra de lange linjene og hjelpe publikum å se det store bildet, ikke bare de hastige bruddstykkene av nyheter som vi bombarderes med gjennom utallige kanaler.

Cowboy tinyJPG DSC 0124farge kopi

Nå vet vi jo at den kommende premieren har fullt fokus, men når vi likevel har deg her: Noen planer framover som du kan røpe for oss?
Jeg har bodd på Askøy i over 20 år og har helt siden den gang jeg flyttet hit visst om at det lå mange ruller med 16 mm film i et arkivskap i kulturavdelinga. Da vi holdt på med å samle inn arkivfilm til « Bergen – i all beskjedenhet», var dette en god mulighet til å få digitalisert alt dette materialet. 2-3 min ble brukt i Bergensfilmen, mesteparten i sekvensen som omhandlet strilene og strilekulturen. «Fantastisk teknisk kvalitet», var Antonio Stasi i Øvregaten sin første kommentar da han startet arbeidet med digitaliseringen og jeg så med en gang at det også var mange spennende historier på rullene.

Erling Brekke var politi på øya fra 2. verdenskrig og frem til han døde i 1967.
Det kan bli en ny arkivbasert film om en politibetjent som også var en lidenskapelig filmmaker.
Han var i høyeste grad en «nærpoliti» som elsket øya, og de som bodde her syntes også om denne omsorgsfulle politibetjenten. Gjennom nesten tre tiår dokumenterte han små og store hendelser på denne øya til mange filmruller, som få har sett. Det kan det bli film av.

Tusen takk for praten og lykke til med ny premiere på kino 22. oktober!

Du kan lese mer om filmen her.

2019 08 22 21.34.31
(Frode og lydmann Øyvind Rydland)